Førnesbrunen var en usedvanlig hest. Den var stor og sterk, og samtidig klok langt utover det vanlige. Da svartedauden kom til Møsstrond, var det ikke kirke der. Alle de som døde måtte fraktes til Rauland kirke, og gravlegges der. Veien var lang, og likene var mange, og det var Førnesbrunen som måtte frakte dem dit. Til slutt ble også eieren syk, og la seg døende på sleden. Hesten hadde gått veien så mange ganger før, at han kunne gå den på egen hånd.

Men det var midt på hardeste vinteren og terrenget var ulendt. I en intens kamp slet Førnesbrunen seg nok en gang over Falkeriset og helt til Rauland kirke. Der sto det noen karer – som vanlig klare til å ta i mot de siste ofrene fra Møsstrond. De lempet av bonden, som hadde sovnet inn på ferden, og ga Førnesbrunen et klapp bak for å signalisere at han på ny kunne dra hjem og hente de neste som måtte fraktes. Men for første gang var hingsten motvillig – han ville ikke reise tilbake, vel vitende om at det ikke lenger var noe å komme hjem til. Men karene på Rauland hadde ikke fått nyss om det, og truet gampen til å komme seg av sted. En god stund senere hørte de et veldig vrinsk oventil fjellene. Noen kloke hoder skjønte alvoret og hvem som trolig kalte på dem. De fór oppover etter faret til hesten, og fant han til slutt på Falkeriset. Der sto han bergende fast og nedsnødd, med ene foten godt sunket ned i den dype snøen. Han hadde mistet den ene trugen, og ikke engang den kraftige hingsten kunne hjelpe seg selv ut av nøden.

Karene fra Rauland hjalp hesten opp, men Førnesbrunen var tydelig redusert etter at han hadde kavet i snøfokket. Da oppdaget de at Møsstrond nå lå stille og øde, og de vendte om og tok Førnesbrunen med seg. Førnesbrunen var utslitt og han hadde også skadet seg. Da de kom tilbake til Rauland kyrkje, sank han helt utmattet sammen i en liten forsenking i terrenget i nærheten av kirkegården og sovnet inn. Stedet har etter dette hett Hestedøkkji, til minne om den edle hesten.